Kremt, kremt. Kjære ingen som leser dette. Dette er en hyllest til klassen min.
Det er flott, tenker du.
Nei, du gjør ikke det. Du leser jo ikke det som står her. Du vet jo ikke at det står noe her. Men jeg synes det er riktig så flott. Altså, dette om klassen min.
Det er en veldig fin ting når man kan si det jeg skal si nå og faktisk mene det. Jeg går i en klasse der jeg beundrer alle. Det høres veldig kleint ut. Veldig klissete, veldig lite troverdig, men det er sant. Det er veldig rart, men det er helt sant. For en gjeng!
Jeg fylles av hallelujastemning og det er i utgangspunktet ikke bra i det hele tatt. Når man fylles av hallelujastemning er man ute å kjøre, radaren er kopla ut, man svever på en sky av falske inntrykk og en tro om at verden er en rosa luftmadrass med store paraplydrinker og stjerneskudd. Det er lett å bli gira i nye situasjoner, med nye folk og spennende ting og alle er så happy og hyggelige og alt er liksom litt for perfekt. Det er lett å bli litt for lykkelig, litt for ”gladkristen”, litt for ”å vi er så glade i hverandre”, litt for folkehøgskole. Ikke at det er noe galt med folkehøgskole... men jeg skjønner hva jeg mener.
Nå tror jeg på det. Vi er ikke litt for perfekt. Vi er akkurat passe. Jeg kjøper pakka om at vi er en fin gjeng som funker bra sammen, at det faktisk kommer til å forbli sånn. Jeg tror på det. Kanskje. Håper det. Vi får se. Men jeg tror på det. Kudos til 1. Klasse tekst!
Ååå så seriøs liksom
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar