Gode nyheter folkens!

Jeg skriver blogg igjen! Hurra! Neida.

Jeg kommer til kort!

Hvorfor ser denne bloggen så jævlig jalla ut? Den ser jo helt 1997 ut! Alle andre har masse fancy greier på bloggene sine. Bilder og greier. Faen. Jeg er så nuub ass.

Så det er dette som er blogg altså?

Uuuuu, jeg må dele fra det spennende livet mitt! Uuuuuu, oppmerksomhet! Uuuuuu, se meg! Uuuuu, så spennende livet mitt er! Uuuuu, jeg må dele det med alle fordi jeg er en oppmerksomhetskåt jævla eksibisjonistføkk som ikke får nok av å runke til mitt eget speilbilde, alle andre må runke med meg mens jeg forteller om hvor jævla viktig det jævla uviktige livet mitt er. Fokk off.

Ikke noe personlig altså.

Bast beklager

I forrige innlegg brukte jeg kvasi-kids-uttrykket lzzm veldig mange ganger. Det beklager jeg. Jeg skal nesten aldri bruke det igjen. Og nei, jeg kommer ikke til å bruke det i dette innlegget. Ikke i en parentes engang. Nei, heller ikke for å være ironisk og tullete.

Beklager

Et veldig kort innlegg om å skrive blogg. Litt meta liksom. Lzzm. Dette innlegget inneholder en trist erkjennelse. Trist som faen lzzm.

Rart å skrive blogg egentlig. Når du ikke har lyst til å skrive blogg. Og når du egentlig ikke har noe å skrive på bloggen. Og når det ikke er noen som leser det man ikke har lyst til å skrive. Det blir på en måte veldig tomt. På en måte veldig ensomt. Det er som å være i et helt tomt rom, helt alene. Et tomt, hvitt rom, med ekko for hvert ord.

Plutselig kommer jeg med et seriøst innlegg. Det blir jo helt rart. Men hvem bryr seg? Ingen! Jippi!

Kremt, kremt. Kjære ingen som leser dette. Dette er en hyllest til klassen min.

Det er flott, tenker du.

Nei, du gjør ikke det. Du leser jo ikke det som står her. Du vet jo ikke at det står noe her. Men jeg synes det er riktig så flott. Altså, dette om klassen min.

Det er en veldig fin ting når man kan si det jeg skal si nå og faktisk mene det. Jeg går i en klasse der jeg beundrer alle. Det høres veldig kleint ut. Veldig klissete, veldig lite troverdig, men det er sant. Det er veldig rart, men det er helt sant. For en gjeng!

Jeg fylles av hallelujastemning og det er i utgangspunktet ikke bra i det hele tatt. Når man fylles av hallelujastemning er man ute å kjøre, radaren er kopla ut, man svever på en sky av falske inntrykk og en tro om at verden er en rosa luftmadrass med store paraplydrinker og stjerneskudd. Det er lett å bli gira i nye situasjoner, med nye folk og spennende ting og alle er så happy og hyggelige og alt er liksom litt for perfekt. Det er lett å bli litt for lykkelig, litt for ”gladkristen”, litt for ”å vi er så glade i hverandre”, litt for folkehøgskole. Ikke at det er noe galt med folkehøgskole... men jeg skjønner hva jeg mener.

Nå tror jeg på det. Vi er ikke litt for perfekt. Vi er akkurat passe. Jeg kjøper pakka om at vi er en fin gjeng som funker bra sammen, at det faktisk kommer til å forbli sånn. Jeg tror på det. Kanskje. Håper det. Vi får se. Men jeg tror på det. Kudos til 1. Klasse tekst!

Ååå så seriøs liksom

Sterk mening

Folk som står på longboard fordi det er trendy er lættis.

Takk for meg.